En gang for ikke så alt for lenge siden ble en av de vakreste blomstene jeg kjente syk.

Det tok ikke lange tiden før den tapre blomsten måtte gi seg hen til høyere makter. Blader og knopper ble borte litt etter litt og igjen sto vi og følte oss ganske visne.

En gang for ikke så alt for lenge siden ble en av de vakreste blomstene jeg kjente syk…

Men, historien ville ha det til at samme dag som den vakreste blomsten gikk til jorden fikk den vakreste av de vakreste den samme beskjed – du er syk. Men, denne blomsten skulle få full oppblomstring igjen var spådommene. Men, sykdommen var mer aggressiv enn antatt og den gode sjel og visdom måtte se seg tapt mens blader og knopper visnet hen først rolig så i en fart fortere enn lynet selv.

​

Men, et menneske som pappa og mamma vil alltid være der, inni deg skinner de som de majestetiske blomstene de var. Som kan gjøre så godt og vondt på samme tid. Under og etter denne perioden var det ofte bare en vennlig guest og en påminner som skulle gjøre dagene lysere. For uansett hvor mørkt eller vanskelig ting kan være vil det alltid være viktig og slippe inn et lysglimt av glede hver dag. Om ikke annet var det for meg noen sitat om livet, som jeg klistret opp på veggen, ved siden av sengen, som gikk som en slags mantra. Så når jeg ikke forsto hvordan jeg skulle navigere leste jeg dem og minte meg selv på at jeg var et menneske fortsatt.

Tusen takk, mamma, de er heldig som har deg i blomsterhavet der oppe.

Sjokolade og blomar vokste rot under sykdomsperioden til den vakreste av de vakreste – Mamma. Hun skulle ha ansvaret for frøene, da hun hadde en tålmodig sjel som gjerne så blomster spire og gro i den takten de måtte. Akkurat som hun lot oss barna få utvikle oss i vårt tempo. Størst av alt er kjærligheten. Tusen takk, mamma – de er heldig som har deg i blomsterhavet der oppe.